Grindavísan

    Orð: Christian Pløyen

    1. Årle det var om sommeren,
    månen skinner så bleg,
    tågen svinder for solen hen,
    om nylig af havet steg.

    Raske drenge grind at dræbe
    det er vor lyst.

    2. Hele naturen får liv påny
    og hilser den unge dag;
    alle småfugle i morgengry
    opvågne med muntert slag.

    3. Så siger Jógvan den havnemand,
    han er sig en fisker brav:
    “Dette må være en dag, forsand,
    at fare sig øster i hav.”

    4. “Tungt det er at ligge på land,
    når lysten at fare er stor,
    og tungt det er for en gammel mand
    at tage mod knubbede ord.”

    5.Gik han så rundt i den hele havn
    og banked på alle døre,
    venligt han kaldte hver mand ved navn,
    men ingen vilde hannem høre.

    6. Den havde ingen hu til søen,
    og hin havde andet at gøre,
    nogle vare alt gangne på trøen,
    men tolv havde ingen snøre.

    7. Tænkte da Jógvan, den gamle mand:
    “Gud signe de flittige drenge!
    Den, som dygtigt arbejder på land,
    kan mindre til søen trænge.

    8. Men den, som ligger af lyst på land,
    han er vist på gale veje;
    og hvad skal man sige om sådan mand,
    som ej har et snøre i eje!”

    9. Fandt han dog endelig drenge tre,
    som vilde med hannem fare;
    blideligt han dem takkede
    og bd dem at være snare.

    10. Skyndte de sig til søen hen,
    hver mand med sit homlebånd,
    robuksen bandt de om stærken lænd,
    og en havde kaggen i hånd.

    11. Lunner de ud af nøstet drog
    og lagde dem så i rad,
    gamle Jógvan til nøglen tog,
    som agter i rongen sad.

    12. Grebe om åretollene fat
    og støttede båden med knæ,
    droge den så i søen brat
    henover det runde træ.

    13. Vanten de satte på årelommen,
    med kraft fik de båden i gang,
    da de for skansetangen var kommen,
    de sang en gudelig sang.

    14. Ro de så hen forbi Boren ned,
    så hårdt de søerne sloge,
    da de var kommet til Storemed,
    de til deres snører toge.

    15. Gamle Jógvan var andøvsmand,
    så vel kan han lægge med,
    fik da hver mand sit snøre istand,
    det raste i grunden ned.

    16. Fik da hver mand sit snøre i gang,
    det sendte på dybet ned;
    ikki længe det rolig hang,
    så lystigt de fiske bed.

    17. Dagen var stille, ej mindste vind,
    i bugterne tågen lå,
    Jógvan sad og tænkte på grind,
    han ud over havet så.

    18. Havet var glat som et slebet spejl,
    kun strømmene krusede vandet.
    Jógvan tænkte: “Det slår ej fejl,
    her er en grind under landet!”
    19. Som han nu sad og spejdede trindt,
    han stråler så højt op at stige.
    “Der så jeg blåsteret af en grind!”
    han hastelig monne skrige.

    20. “Snørene ind og årene ud,
    gudsdød, jeg ser hende end.
    Sæt masten op og gør grindebud,
    og båden med snarhed vend!”

    21. Sjóstúkan hejstes i højen mast,
    mod fótalunnar de spændte,
    roede, så årerne næsten brast,
    og båden på havet vendte.

    22. “Jesus give, hun måtte dø,
    og Gud beskære os lykke;
    til kirken i Våg på Suderø
    jeg skænker et altersmykke!”

    23. “Og gid hun benene lægge må,
    det er en gruelig flok,
    de fattige skulle min bådspart få,
    jeg selv får alligevel nok.”

    24. Således talte de fromme mænd
    og roede af al formue;
    at súpannakíkar ere mænd,
    man her kunne klarligen skue.

    25. Østen for Nolsø grinden lå,
    og vel bar strømmen til;
    hvis nolsinger bare passer på,
    vist fangsten lykkes vil.

    26. Nolsinger kan man lide på,
    de tiden ej monne spilde;
    udkik at holde til fjelds de gå,
    og det både årle og silde.

    27. Malle-Jógvan på fjeldet stod,
    han så den sjøstúk i mast,
    hvem han iled på letten fod,
    han knapt kunde tale af hast.

    28. “Grind for østen,” han pressed’ frem,
    “hun næsten er nord på Bue!”
    Straks fore fra Nolsø både fem,
    og dygtigt at ro de due.
    29. Glaverne lyste,og budene gik,
    i Havn blev der megen larm.
    Hver mand i flasken en dråbe fik,
    den gemte forsigtig i barm.

    30. Grinden var stor, dertil helt spag,
    af både vare der nok;
    aldrig der gaves en bedre dag
    at dræbe en sådan flok.

    31. Amtmanden var ej sidste mand,
    ham fulgte landfogden efter;
    jægerne stødte “den røde” fra strand
    og roede af alle kræfter.

    32. “Skynd jer!” råbte de havnemænd,
    “og glem ikke grót skuden,
    ellers får vi kun straf igen
    fra amtmanden og fra fuden.

    33. Bedst at holde den nord i Sund,
    vi kunne ej bedre gøre,
    der dør den vist nok i samme stund
    imellem Kvalvig og Øre.”

    34. Straks sloge de både en mægtig kreds
    agter omkring de hvaler,
    der svømmede glade og veltilfreds
    og leged’ med deres haler.

    35. Stor er Gud i menneskens værk,
    han underfuldt alt monne føje:
    skønt hvalen han gjorde så såre stærk,
    den skal sig for manden bøje.

    36. Langt mod sønden og højt mod nord
    han sine velgerninger sender;
    jeg ser dem på fjeld, i dal, i fjord,
    hvorhen jeg mit øje vender.

    37. Og lysteligt er det at se den hval,
    når han sig tumler på havet,
    snart højt på bølgen, snart dybt i dal,
    snart under søen begravet.

    38. Af kådhed sprøjter han bølgen blå,
    sbart højt han sit hoved løfter,
    han kraftigt monne med halen slå,
    styrter mod dybet og snøfter.
    39. Godmodig er han, som han er stærk,
    han kender ikke sin vælde,
    ellers måtte sit dristige værk
    forfølgeren snart undgælde.

    40. Han lader sig drive med stene små,
    som søjden rekes på fjeld;
    godvilligt han monne i døden gå
    til færingers største held.

    41. Mellem Strømø og Østerøen
    sig strækker et sund så langt,
    og nord for Kvalvigs og Strømnes bøen
    bliver det smalt og trangt.

    42. Her de kyster af hviden sand
    hinanden sig broderlig nærme
    og indeslutte det stille vand,
    som høje fjelde beskærme.

    43. Det er den bedste plads forsand!
    så lyder fra hver mands læbe,
    som findes på hele Færø land
    til grindehvaler at dræbe.

    44. Een båd i tidlig morgenstund
    begyndte de hvaler at drive;
    men da de var kommet nord i Sund,
    var bådene tredsindstyve.

    45. Roligt svømmed den hele hær,
    så længe den landet ej kendte,
    men da den i sundet kom kysten nær,
    da blev den bange og vendte.

    46. Dog den silde den flugten tog,
    ej længere vej var åben;
    lystigt mændene mod den tog
    med skarpe, hærdede våben.

    47. Nogle stukke med lange spyd,
    og andre med knive skare;
    hver mand gjorde med dont sin fryd,
    slet ingen ænsede fare.

    48. Hård var striden og kostede blod,
    her kunne man få at vide,
    at Færøs drenge med mandemod
    tør gå i kampen og stride.
    49. Til grinden iler med glæde enhver;
    det rinder ingen i tanke,
    at mellem døden og ham der er
    ikkun rn skrøbelig planke.

    50. Hisset knuses en båd med brag,
    den fyldes med blodig vand;
    her får en mand et vældigt slag
    og bæres som død på land.

    51. Her hersker bulder og larm og råb,
    forvirring over al måde;
    her trænger sig i en broget hob
    mennesker, hvaler og både.

    52. Men når hver hval ligger død på land,
    indtræder orden igen;
    trætte de rakstermænd på sand
    sig strækker ved hvalerne hen.

    53. Amtmand og foged og sysselmand
    begyndte nu at vurdere,
    travle de gå på den flade strand
    de hvaler at nummerere.

    54. Før tog landet den halve part,
    det halve til mændene gik,
    dog denne deling ej havde art,
    de rige det meste fik.

    55. Takket være vor konge god,
    vi alle af ham beskyttes;
    han den forordning udgive lod,
    hvorefter nu hvalen byttes.

    56. Hurtigt hvalen nu skiftet blev,
    helt store de bådsparter vare,
    med glæde enhver sit arbejde drev,
    for atter til hjemmet at fare.

    57. Hvor man kom frem på den lange fjord,
    de både så sagtelig ro,
    dybt ladte med grind til gribebord,
    da ere de færinger fro.

    58. Højt toner i stille midnatsstund
    til Herren, som hvalen gav,
    de fromme salmer fra hjertets grund,
    henover det rolige hav.

    Regin smiður

    Viljið tær nú lýða á
    meðan eg man kvøða
    Um teir ríku kongarnar
    sum eg vil nú um røða

    Grani bar gullið av heiði
    Brá hann sinum brandi av reiði
    Sjúrður vá á orminum
    Grani bar gullið av heiði

    Hundings synir í randargný
    teir skaðan gjørdu har
    Eitur var í svørinum
    teir bóru móti mær

    Fávnir eitur ormurin
    á Glitrarheiði liggur
    Regin er ein góður smiður
    fáum er hann dyggur

    Hann var sær á leikvøllum
    imillum manna herjar
    Rívur upp eikikelvi stór
    hann lemjir summar til heljar

    Eystantil undri heyginum
    ið dreingir eyka tal
    Dimmur er hesin dapri dagur
    niður í mold at fara

    Har komm maður á vøllin fram
    eingin ið hann kendi
    Síðan hatt á høvdi bar
    og finskan boga í hendi

    Har komm maður á vøllin fram
    hann vá við eggjateini
    Eyga hevði hann eitt í heysi
    knept var brók at beini

    Ormurin er skriðin av gullinum
    tað man frættast víða
    Sjúrður setist á Granar bak
    hann býr seg til at ríða

    Grani bar gullið av heiði
    Brá hann sinum brandi av reiði
    Sjúrður vá á orminum
    Grani bar gullið av heiði

    Ormurin langi

    Orð: Jens Christian Djurhuus

    1. Viljið tær hoyra kvæði mítt,
    viljið tær orðum trúgva,
    um hann Ólav Trygvason,
    og hagar skal ríman snúgva.

    Niðurlag: Glymur dansur í høll,
    dans sláið í ring:
    Glaðir ríða Noregsmenn
    til Hildarting.

    2. Kongurinn letur snekkju smíða
    har á sløttum sandi;
    Ormurinn Langi størstur var,
    sum gjørdist á Noregis landi.

    3. Knørrur var bygdur á Noregis landi,
    gott var í honum evni:
    átjan alin og fjøruti
    var kjølurinn millum stevna.

    4. Gyltir vóru báðir stavnar,
    borðini vóru blá;
    gyltan skjøld í toppi hevði,
    sum søgur ganga frá.

    5. Kongurinn situr á hásæti,
    talar við sínar dreingir:
    “Vit skulu sigla tann salta sjógv,
    tað havi eg hugsa leingi.”

    6. “Berið nú fram tey herklæðir
    við brynjum og blonkum brandi,
    síðani leggið frá landi út,
    og siglið frá Noregis landi.”

    7. Fróir og glaðir sveinar mæltu:
    “Harri, vit skulu tær fylgja;
    umenn tú fert í frið ella stríð,
    vit óttast ei bratta bylgju.”

    8. Har kom maður á bergið oman
    við sterkum boga í hendi:
    “Jarlurinn av Ringaríki
    hann meg higar sendi.”

    9. Kongurinn so til orða tekur
    bæði við gleði og gamni:
    “Sig mær satt, tú ungi maður,
    hvat ert tú nevndur á navni?”

    10. “Einar skalt tú nevna meg;
    væl kann boga spenna,
    “Tambar” heitur mín menskur bogi,
    ørvar drívur at renna.”

    11. “Hoyr tú tað, tú ungi maður,
    vilt tú við mær fara,
    tú skalt vera mín ørvar-garpur
    Orminn at forsvara.”

    12. Ganga teir til strandar oman,
    ríkir menn og reystir,
    lunnar brustu og jørðin skalv:
    teir drógu knørr úr neysti.

    13. Vundu upp síni silkisegl,
    út í havið ganga;
    so er sagt, at kongurinn
    hann stýrdi Orminum langa.

    14. Hetta frættist víða um land,
    at Noregis menn teir sigldu;
    Danimarks kongur og Svøríkis kongur
    ráðini saman hildu.

    15. Danimark kongur og Svøríkis kongur
    ganga saman í ráð,
    hvussu teir skuldu Noregis kong
    skjótt av døgum fá.

    16. Senda boð til Eirik Jarl,
    – vænur er borin til evna.
    “Hann skal fylgja í ferðini við,
    sín faðirs deyð at hevna.”

    17. Eirikur gongur for kongar inn
    við brynju og reyðum skjoldi;
    “Ólavur kongur av Noregi
    mín faðirs deyða voldi.”

    18. Jarlurinn stendur á hallargólvi,
    blankt bar spjót í hendi;
    “Ólavur kongur síggja skal,
    eg hvast mót hvøssum vendi.”

    19. Ganga teir til strandar oman,
    – fagurt var tað lið –
    Danimarks kongur og Svøríkis kongur,
    og Eirikur jarl tann triði.

    20. Trýggir gingu skipaflotar
    út av Oyrasundi;
    Jarnbardur í odda sigldi,
    jarlurinn stýra kundi.

    21. Danimark kongur til orða tekur,
    letur so orðini greiða:
    “Hann, ið Orminn langa tekur,
    skal hann við ognum eiga.”

    22. Eirikur hugsar við sjálvum sær:
    “Tó at tú manst tað royna,
    tú vinnur ikki Ormin langa
    við danskari makt aleina.”

    23. Mælti tað Svøríkis kongurinn,
    hann helt á brýndum knívi:
    “Eg skal Ormin langa taka,
    ella lata lívið.”

    24. Eirikur stendur á breiðum bunka,
    klæddur í skarlak reyða:
    “Tú tekur ikki Orminn langa,
    fyrr síggi eg tín deyða.”

    25. Eirikur talar til sínar menn:
    “Kempum munu tit møta;
    stanðið væl og manniliga,
    tí blóðug verður gøta.”

    26. Noregis menn á kongins knørri
    kunna væl beita knívi;
    gangið væl fram í hørðum stríði,
    ella vit lata lívið.”

    27. Eirikur talar til Finn hin lítla:
    “Tú skalt hjá mær standa;
    tú skalt verja sjálvan meg,
    umenn eg komi í vanda.”

    28. Løgdu teir á sundið út;
    bíðaðu teir har leingi;
    longdust eftir norskum knørrum,
    at berjast mót Noregis kongi.

    29. Løgdu teir skip við oynni inn,
    ætlaðu sær at vinna;
    hildu vakt bæði nátt og dag,
    Normenn vildu teir finna.

    30. Nú skal lætta ljóði av,
    eg kvøði ei longur á sinni;
    nú skal taka upp annan tátt;
    dreingir, leggið í minni!

    31. Ólavur siglir í Eysturhavi,
    ætlar heim at fara;
    tá ið hann kom í Oyrasund,
    hann sær ein skipa-skara.

    32. Høvdingar tríggir á landi standa,
    hyggja út so víða,
    sunnan síggja teir knørrinn prúða
    eftir havi skríða.

    33. Danimarks kongur til orða tekur:
    “Alt mær væl skal ganga;
    Krist signi míni eygu tvá,
    nú síggi eg Orminn langa.”

    34. Eirikur stóð har skamt ífrá,
    talar til sínar menn:
    “Kongurinn av Danimark
    hann sær ikki Orminn enn.”

    35. Har kom fram ein størri knørrur,
    dreingir undraðust á;
    Svøríkis kongur til jarlin talar:
    “Nú man eg Orminn sjá.”

    36. “Leggið nú skip frá landi út,
    árar í hendur taka;
    latið ei Ólav sleppa so;
    fáan hann heldur sín maka.”

    37. Eirikur hyggur í havið út,
    talar til sínar menn:
    “Tað svørji eg við sannan Gud,
    teir síggja ei Orminn enn.”

    38. Danimarks kongur og Svøríkis kongur
    halda á skefti reyða:
    “Eirikur jarlur ræddur er
    at hevna sín faðirs deyða.”

    39. Vreiður var tá jarlurinn,
    hann mælir av illum sinni:
    “Annað skal eg enn orðabrask
    Noregis menn at vinna.”

    40. Eirikur stendur á grønum vølli,
    tekur nú til at ganga;
    “Verið nú snarir á skipa-bunka,
    nú síggi eg Orminn langa.”

    41. Allir sóu tá Orminn koma,
    allir undrast á hann,
    av silki vóru seglini
    úr stevnið í gulli rann.

    42. Løgdu teir seg í veginn fram
    bæði við svørðum og spjóti,
    Normenn sóu á Orminum,
    teir ivast at halda ímóti.

    43. Ólavur talar til sínar menn:
    “Dýrt skulu teir meg keypa,
    ongan tíð tá ræddist eg stríð,
    í dag skal eg ikki leypa.”

    44. “Leggið nú skip í stríðið fram,
    segl á bunka strúka,
    tað skal síggjast, at Noregis menn
    teir kunna væl svørðini brúka.”

    45. Úlvur reyði í stavni stendur;
    gott var í honum evni:
    “Leggið ei Orminn longri fram,
    enn hann hevur longri stevni.”

    46. Kongurinn stendur í lyfting aftur;
    í skarlak var hann klæddur.
    “Nú síggi eg, mín stavna-maður
    er bæði reyður og ræddur.”

    47. “Kongur,tú sást meg aldri so ræddan,
    eg tordi væl á at herja,
    goym tú lyfting so væl í dag,
    sum eg skal stavnin verja.”

    48. Vreiður var tá kongurinn;
    Úlvur til orða tekur:
    “Blíðka teg aftur, harri mín,
    tí vreiði upp angur vekur.”

    49. Ólavur stendur á bunkanum,
    talar til sínar menn:
    “Hvør eigir hesi nógvu skip?
    Eg kenni tey ikki enn.”

    50. Svaraði Torkil, kongsins bróðir,
    mælir av tungum inna:
    “Danimarks kongur og Svøríkis kongur
    vilja tín deyða vinna.”

    51. “Ræddir eru danskir menn
    mót Normonnum at ganga;
    betri var teimum heima at sitið
    tann fuglaflokk at fanga.”

    52. “Betur kunna svenskir menn
    teir offurbollar strúka,
    enn nærkast okkum so,
    at blóðugt svørð skal rúka.”

    53. Ólavur gekk í lyfting upp,
    ræður hann upp at hyggja:
    “Hvør eigir hesi stóru skip,
    við Ormsins bakborð liggja?”

    54. Svaraði Herningur, kongsins svágur,
    letur so orðini falla:
    “Tey eigir Eirikur Hákunsson,
    hann ber ein yvir allar.”

    55. Tí svaraði Ólavur kongur,
    frá man frættast víða:
    “Skarpur verður Hildar leikur,
    tá Normenn mót norskum stríða.”

    56. Svøríkis kongur mót Ólavi legði
    eina morgun-tíð,
    tað var sum í bál at líta,
    skeiðir dundu í.

    57. Høgdu og stungu Noregis menn
    bæði við svørði og spjóti;
    títt so fullu teir svensku menn,
    sum grasið fýkur av gróti.

    58. Svøríkis kongur rópar hátt,
    biður teir undan flýggja:
    “Eg havi mist mítt mesta fólk,
    tað voldi mær sorg at síggja.”

    59. Danimarks kongur troðkaði fram,
    ætlaði sær at vinna,
    Normenn tóku mót honum fast,
    teir donsku menn at tynna.

    60. Roykur stóð til skýggja upp,
    reytt var sund at síggja,
    so var sagt, at danskir menn
    teir máttu undan flýggja.

    61. Eirikur leggur mót “Ormi” fram
    við bjørtum brandi í hendi:
    “Ikki skal Ólavur rósa av,
    at eg snart frá honum vendi.”

    62. Løgdu teir knørr við knarrar-borð,
    hvørgin vildi flýggja;
    høvur og kroppar í havið tumla,
    øðiligt var at síggja.

    63. Einar stendur í kappa-rúmi
    við Tambar-boga, teir kalla;
    hvørja ferð pílur av boga dreiv,
    tá mátti ein maður falla.

    64. Einar spenti Tambar-boga;
    pílurinn steingin strongdi;
    pílur fleyg yvir jarlsins høvur,
    róður-knappin sprongdi

    65. Einar spenti á øðrum sinni,
    ætlaði jarl at fella;
    pílur fleyg millum arm og síðu;
    einki var jarli at bella.

    66. Eirikur talar til Finn hin lítla:
    “Eg skal spyrja teg nakað;
    hvør er hann, við skørpum skotum
    ætlaði meg at raka?”

    67. Til tað svaraði Finnur hin lítli
    – blóðugar vóru hendur -:
    “Tað er hasin stóri maður,
    í krappa-rúmi stendur.”

    68. Jarlurinn mælir á øðrum sinni:
    “Tað vil eg tær ráða;
    skjót tú handa stóra mann;
    nú stendur mítt lív í váða.”

    69. “Manninum kann eg einki gera,
    tí hann er ikki feigur;
    boga-streingin stilli eg á,
    tí maðurinn eydnu eigir.”

    70. Einar spenti triðja sinni,
    ætlaði jarl at raka;
    tá brast strongur av stáli stinna;
    í boganum tók at braka.

    71. Allir hoyrdu streinginn springa;
    kongurinn seg forundrar:
    “Hvat er tað í mínum skipi,
    so ógviliga dundrar?”

    72. Svaraði Einar Tambar-skelvir
    – kastar boga sín -:
    “Nú brast Noregi úr tínum hondum,
    kongurinn, harri mín.”

    73. “Í Harrans hond mítt ríki stendur
    og ikki í Tambar-boga;
    tak tær ein av mínum bogum,
    vita, hvat teir duga.”

    74. “Veikir eru kongsins bogar.”
    Einar ræður at svara;
    “eg skal taka upp skjøld og svørð;
    høgg skal eg ikki spara.”

    75. Enn stóð fólk í báðum stavnum,
    man eg rætt um minnast;
    syrgiligt var á miðjum skipi,
    har tók fólk at tynnast.

    76. Eirikur sprakk á Orminn upp,
    væl bar brand í hendi,
    Herningur leyp úr lyfting niður,
    aftur ímót honum vendi.

    77. Bardust teir á miðjum skipi,
    vil eg frá tí greiða;
    øvugur mátti jarlurinn leypa
    aftur á Jarnbrad breiða.

    78. Jarlurinn valdi sær reystar garpar;
    fáir finnast slíkir,
    snarliga aftur á Ormin sprakk,
    tá mátti Herningur víkja.

    79. Úlvur reyði úr stavni leypur,
    nú er stavnur eyður,
    so fleyt blóð á Orminum,
    at knørrur sýndist reyður.

    80. Hart stóð stríð á miðjum skipi;
    svørð mót skjøldum gella,
    Úlvur og Einar, frægar kempur,
    Eiriks garpar fella.

    81. Eirikur var á øðrum sinni
    aftur á bunkan rikin;
    tá sá hann, at stavnurinn
    á Orminum var tikin.

    82. Jarlurinn mannar seg triðju ferð;
    nú skal ikki dvína;
    tá fell Úlvur og Herningur
    við øllum dreingjum sínum.

    83. Kongurinn rópar í lyftingini:
    “Nú er tap í hendi;
    leypið í havið, mínir menn!
    her verður ei góður endi.”

    84. Kongurinn leyp í havið út,
    garpar eftir fylgdu,
    kongsins bróðir síðstur var;
    teir gjørdu, sum kongurinn vildi.

    85. Eirikur fekk tá Orminn langa;
    eingin annar kundi,
    tók hann sjálvur róður í hond
    og stýrdi “Orm” frá sundi.

    The lay of thrym

    Orð og lag: Týr

    Hammertheft and all the world bereft
    Of reason and of right overnight
    Left between a tyrant’s temper mean
    And treason and betrayal, cold and stale
    Hue and cry, I can’t sit idly by
    We’re hostages to greed, intercede

    All you have is illgotten gain
    You stand only for your own
    Any man may throw you off the throne
    Seat will not be set for thee
    At the league of free nations
    May this mark the end of your reign
    Let the lay of Thrym be heard
    Leave no tyrant out there undeterred
    Thunderstruck theocracy
    This theodicy heathen
    In the end the giant was slain

    Hammer home to any despots dome
    That tales of tyranny end with me
    Hue and cry, I can’t sit idly by
    We’re hostages to greed, intercede

    All you have is illgotten gain
    You stand only for your own
    Any man may throw you off the throne
    Seat will not be set for thee
    At the league of free nations
    May this mark the end of your reign
    Let the lay of Thrym be heard
    Leave no tyrant out there undeterred
    Thunderstruck theocracy
    This theodicy heathen
    In the end the giant was slain

    Hall of freedom

    Orð og lag: Týr

    Brother it breaks my heart
    How this could be your part
    Chains of a tyranny
    Left you in poverty, famine and despair

    Ill are the tidings too
    Freedom comes not for you
    Though I would rather stay
    War is the only way, evil and unfair

    Forward, we all have the right to be free
    Freedom, raise your sword for everyone to see
    Fearless, warriors will fight till they fall
    Fallen, thousands have been written on the wall
    Forward, we all have the right to be free
    Freedom, raise your sword for everyone to see
    Fearless, warriors will fight till they fall
    Farewell, after all we gather in the hall

    Hall of freedom
    Hall of freedom

    Brother your burden weighs
    Only to darker days
    If we can not supply
    All we have done will die hungry and alone

    Shelter and food indeed
    Freedom is what you need
    Much as I hate to say
    War is the only way freedom’s seed is sown

    Forward, we all have the right to be free
    Freedom, raise your sword for everyone to see
    Fearless, warriors will fight till they fall
    Fallen, thousands have been written on the wall
    Forward, we all have the right to be free
    Freedom, raise your sword for everyone to see
    Fearless, warriors will fight till they fall
    Farewell, after all we gather in the hall

    Hall of freedom
    Hall of freedom

    Evening star

    Orð og lag: Týr

    Days are long and nights are cold, the rivers run
    I’m swept away down distant paths, the road goes on
    From the halls of the free to the tower of torment
    Where treasures lie in mountains high

    The silent fields of stars so far and wide
    The oceans of infinity, the great divide
    In the heavens on high is a light so lonely
    The evening star that shines so far

    When home is far behind and ever the long roads wind
    I keep your memory in my mind, one day I’ll repay in kind
    For so long as I’ve gone and so far I’ve wandered
    The evening star has shone thus far

    River rushing, waters wide, just north of there
    Oh would that I was home again and home was here
    And the fire was warm and the wind would whisper
    You’re home again, on roofs the rain

    When home is far behind and ever the long roads wind
    I keep your memory in my mind, one day I’ll repay in kind
    For so long as I’ve gone and so far I’ve wandered
    The evening star has shone thus far

    When home is far behind and ever the long roads wind
    I keep your memory in my mind, one day I’ll repay in kind
    For so long as I’ve gone and so far I’ve wandered
    The evening star to me you are

    By the light of the northern star

    Orð og lag: Týr

    In the mass grave of mythology lie the legends of the past
    Discarded superstitions,
    Although once held high both in honour and in awe
    Now they have fallen too far to rise, and closed their eyes
    The time and the tide
    From yearning years of want on to dark days of wane
    We have walked by the light of the northern star
    From frozen fjords of rime out to swift seas of raid
    We have sailed by the light of the northern star
    The northern night has never seen
    The southern cross shine bright
    Across the colder seas under rain ridden skies
    We go on by the light of the northern star
    May the mighty Mjølnir nail the bleeding
    And naked Nazarene upon the pagan planks
    Pound in the painful nails now and hang him high and dry
    Or have we fallen too far to rise and closed our eyes
    The time and the tide
    Have we fallen too far to rise and closed our eyes
    The time and the tide

    By the sword in my hand

    Orð og lag: Týr

    A boy gone astray, deceived by a god
    Remembers the day, bereft of his blood
    Might to your dismay now equal we meet
    Self righteous repay, you kneel by my feet, I stand
    By the sword in my hand
    I will conquer the land
    I will decimate and decapitate
    Those who question the sword in my hand
    I seek what you took, I promise you’ll pay
    By hook or by crook, a boy gone astray I stand
    By the sword in my hand
    I will conquer the land
    I will decimate and decapitate
    Those who question the sword, I stand
    By the sword in my hand
    I will conquer the land
    I will decimate and decapitate
    Those who question the sword in my hand
    I hold the final truth of all eternity
    Happens to include my own superiority
    Mischief of the past has come to seal your destiny
    Kneel before me now or I will have your head for heresy

    Ocean

    Orð og lag: Týr

    Leave now never return, or stay and face the dark.
    Day of grief, disbelief, weak and weary faces
    Falling and they’re gone, but still remain, and tales are fading faster.
    Glory days are few, and far between in living memory

    Niðurlag
    Days have gone down in the west,
    And the cold wind, and rain fill my chest
    And I rest

    They across the ocean, and it fills me whit emotion
    To imagine such devotion take their place
    Sail the Ocean for the ways of the world
    Do not change by your choice to belive in a lie!
    You should sail and see for yourself!

    I’ve set sail for the horizont pale and golden red rising sun
    I’m gone, all that is returning
    Tales and half forgotten lore for time future in to past
    The pale and distance promise of tommorow’s wanderers wonder where my

    Niðurlag

    I wonder how we got there, and it all seems like a nightmare
    I’ve returned from out of nowhere to my Land
    And I wonder understand, I demand
    That the moment you choose to believe, you deceive,
    And you ‘re building your castles on sand.

    Where we wander is the question
    Told our tale and remains, mould and snow
    There are no Gods to give us answers
    Always keep in mind we’re only children of the stars
    And still we chase the rainbow
    Running helter skelter out of mind until our

    Niðurlag

    Was need or greed the reason was in Tantamount to treason
    was no worthy game in season, in their days
    What was needed and the ways of the World
    Do not change by your choice to believe in a lie!
    You should sail out and see where you stand! I demand,
    For the moment you choose to believe, you deceive
    And you’re building your castles on sand.

    Ragnarok

    Orð og lag: Týr

    Tøgn, gomul søgn, forminnis mál
    Hevnd og hatur nevnd øvundar bál
    Á vígøllum vónin hon doyr
    Hátt for heljar grind garmurin goyr

    Vindøld, Vargøld er komin
    Skeggøld, skølmøld brátt farin er

    Ber fram herklæði merkt av mongun strið
    Brynju og blankan brand og fram á vøllin ríð
    Komi hvat koma má, lat so fara alt
    Leingi eg henda dag í huga havi fjalt

    Revenge returns to us, this returns to me
    We are bound to battle for eternity
    The wolf restrained in chains, draping in the deep I see
    This war will throw us corpses in a heap

    With heavy hearts we head, on towards the end
    I’ve done all I can, never will I bend
    Battle clad we ride, over barren land
    Nothing matters on the battlefield we stand

    And I heard my unborn children’s Requiem
    I saw carved upon a stone my epitaph
    Sometimes it seems to me there is nothing left between
    Me and eternity